Ved å skylde på andre, går det deg vel. Eller gjør det egentlig det? En vanlig problemstilling i arbeidslivet.
Det kan ofte oppleves som at følelsene våre bare kommer automatisk, men mange med meg vil hevde at det faktisk gjøres en lynkjapp vurdering i hodet forut for følelsen. Denne koblingen er ikke alltid like innlysende, men det aller viktigste her er at den kan trenes opp og eventuelt jobbes med gjennom bevisstgjøring og endring av måten vi tenker på.
Det er ikke all atferd og følelser som er like lett å håndtere, men utgangspunktet her er tanken om at det er mulig å påvirke ens atferd og følelser gjennom å trene på å tenke mer hensiktsmessig. Og i et større perspektiv, tenker jeg at dette er kunnskap som ledere og medarbeidere kan nyttiggjøre seg av.
Ansvarsfraskrivelse: Det er overraskende mange som skylder på denne automatikken. Du finner dem i terapi: «Jeg slår fordi alle andre irriterer meg» På jobb: «Jeg blir stressa av min leder eller jeg blir sint/provosert av min kollega».
Det skjer med andre ord overalt, og fellesnevneren er at man forklarer sin egen atferd ut fra hva andre har påført en, og ikke ut fra egne valg. Og jeg kan være enig – det er deilig å plassere ansvar over på andre – men hjelper det? Utsagn som: ”Det er slik jeg er, så dere må leve med det” er en klassisk ansvarsfraskrivelse. I personalkonflikter på arbeidsplassen er ansvarsfraskrivelse ofte kjernen. Så grunnleggende i konflikthåndtering er derfor å få partene til å erkjenne ansvar for egen atferd og følelser.
Jeg møter mange ledere som nærmest river seg i håret i møte med medarbeidere som ikke har skyld i noe som helst. Nærmest alt de gjør er egentlig alle andres problem. I slike tilfeller tenker jeg at det kan være nyttig å skille mellom ”å bli” kontra ”å gjøre seg”. For som Albert Ellis sa allerede på 1950-tallet: Hvis du har irrasjonelle forestillinger om deg selv eller andre, så vil det oppstå problemer. Og i arbeidslivet havner ofte disse problemene i fanget til en leder. Og skal man forsøke å få ansatte til å se at dette er forhold man selv har skyld i eller selv kan påvirke gjennom å tenke annerledes, så tror jeg det kan være nyttig å ha samtaler rundt temaet: Hva kan jeg påvirke og hva kan andre påvirke?
Tenk dere følgende: Anne som går i 4. klasse blir ertet av to gutter i klassen ved at de tar lua hennes i friminuttene og hun blir lei seg eller sint og kommer til læreren. Et vanlig mønster er at lærer snakker med guttene at de ikke bør gjøre dette. Men Anne har en klok lærer som gir henne også et råd, at hun skulle prøve å tenke at disse guttene ikke var verdt å hisse seg opp for, og late som hun ikke brydde seg, selv om at de tok lua hennes. Jo flinkere hun var til å vise at dette ikke går inn å henne og ignorere guttene, jo raskere går guttene lei. Og det virker! Hun valgte å ta ansvar for i forhold til det hun kunne rå over, en ny måte å forholde seg til guttene på som var mer hensiktsmessig. Nå er kanskje dette en solskinnshistorie av et eksempel, men håndteringen av situasjonen kunne blitt gjort på en atskillig dårligere måte. Det viktigste er at Anne har lært at hun har valgmuligheter i måten å forholde seg på som vil være nyttig resten av livet.
I arbeidslivet snakker vi ofte om forskjellen på å være et offer kontra en aktør. Noen har dessverre en lei tendens til å velge offerrollen hvor man hele tiden bare blir, og dette skjer selvfølgelig like hyppig på arbeidsplasser som i privatlivet. ”ting bare skjer meg,” sier noen. Man kan liksom ikke påvirke noe som helst (les: irrasjonelle tankemønstre). Man sier nærmest til seg selv at jeg er prisgitt omstendighetene”. Men selvfølgelig er du ikke det! Du kan like gjerne være den som velger å være premissleverandør. Du kan velge å være sjef over eget liv og ta initiativ overfor din leder eller kollega. Det kalles å ta ansvar, men enda viktigere er, det er noe du velger! Det er slike mennesker arbeidslivet er tjent med å ha, og det fine opp i det hele – du velger det selv, når som helst!
Som leder må du blant annet klare å skille mellom hva som kan og ikke kan forventes av din medarbeider, og plassere apekatten på den rette skulder anser jeg som en viktig lederoppgave. I slike situasjoner kan det være lurt å reflektere over følgende: Skal medarbeidere får lov til å bli et offer, eller skal du velge å gjøre de ansvarlige?